Historie

     

Øvre Bragernes Motorbåtforening  har sin beliggenhet på Muusøya ved Drammenselva. Navnet kommer etter Johan Henrik Muus som på slutten av 1700-tallet drev oppgangssag og teglverk på området.

Ved det som i dag er Muusøya 1 lå Evjen saga. Her var det at Henry Olsen i 1929 fant plass for sin båt. Antallet båter ble etter hvert 4-5 stykker og i 1935  ble de enig om å starte Øvre Bragernes Motorbåtforening. Den 6. september samme år ble det første møtet holdt ved brannstasjonen på Muusøya.

I 1936  ble foreningen tilbudt halve båttomta for kr. 1.500,- og senere hele området for kr. 5.000,- Men dessverre var det ikke mulig å skaffe så mye penger. Hotvedt Dampsag overtok området og leien ble satt til kr. 20,- pr år. Deretter overtok Drammen Kommune området for kr. 22.000,- og leien økte til kr. 100,- pr. år. Hilmar Gundersen fikk lov til å drive pølsebod ved slippen mot å betale leien.

Allerede det første året ble den første slipptralla bygd av 4x4 boks. Skinnegangen ble innkjøpt fra sagbruket på Sølfast for kr. 50,-

Foreningens første forslag til vimpel hadde bare tre stjerner. Avholdsfolket protesterte og derfor har dagens vimpel fire stjerner.

I 1937  lagde to av medlemmene slippvogn. Men med enflensede hjul likte vogna seg like godt ved siden av som på skinnegangen. Vinsjen var et gammelt håndspill med oppfliset vire. Fra manuelt opptrekk på rundkavler, var fremskrittet stort, men fortsatt et slit. En av foreningens «sjørøvere» la ut på tokt til Holmen. Et gammelt sagbruk beliggende på denne øy, ble fire aksler med dobbelt flensede hjul fattigere. Dette året fikk foreningen sitt første kvinnelige aktive medlem. Frk. Løse med sin båt, den hederskronede «Evensen»

Grønvold Brug brant i 1938 og foreningen fikk kjøpt ca. 160 meter skinner for kr. 200,- de gamle løslenkene ble byttet ut med permanente. Et av medlemmene lagde ny overtralle av stål og det gamle spillet ble erstattet med et «nytt» pent brukt. En periode hadde foreningen egen bensintank. Et medlem ble valgt hver uke til å stå for salget, som vesentlig foregikk på fredager.

I tiden 1940-1945  ble alle private tiltak  som ikke ville tjene tyskernes sak stoppet. Så også med Øvre Bragernes Motorbåtforening. Det ble sørgelig stille på tomta. En del av medlemmene valgte å sette ut sine båter for å bevare materialet til det kom bedre tider. Bensin var det lite av og andre kreative løsninger ble forsøkt. Noen monterte seil på motorbåten og seilte så lenge vinden bar, deretter kom årene frem. Et av medlemmene monterte pedaldrift i båten sin, uten den helt store suksessen. Det var populært og lure fienden. En av gutta fikk, etter konferanse med den tyske havnekapteinen, skriftlig bevis som yrkesfisker. Ved krigens slutt var antallet båter på slippen ca. 80.

I 1946  ble det tatt et langt steg fremover da foreningen gikk til innkjøp av elektrisk vinsj.

1947 – 1949  Kommunen sa opp sin leiekontrakt med foreningen. Fremtiden så mørk ut, men planer ble fremlagt om en større og bedre plass på Muusøya. Medlemmene fryktet at alt arbeid som var nedlagt på Evjen saga var bortkastet og stemningen var deretter. Kommunens planer var pæling av permanent molo med to utløp til elva, plass til 108 båter og to opphalingsslipper. Området mellom bebyggelsen og havna skulle bli park. Foreningen hadde jevnlig møter med kommunen og første prisoverslag var på kr. 150.000,- for hele anlegget. Medlemstallet var nå ca. 100, men det å samle folk til dugnad var ikke lett. For å vekke interesse for båtsaken ble det i samarbeid med de andre båtforeningene, bestemt å holde defilering på elva hvert år. Datoen ble satt til 7. juni, med værforbehold. ØBMF avholdt også flere elveløp med premiering, dette i eget regi. Båtene startet både i pålitilighets- og racerklassen.

1950  – Ni medlemmer mottar foreningens merke med laubærkrans for 15 års medlemsskap. Kassereren fikk kassaskrin. Vedtak om at inn- og utmeldinger skal skje skriftlig. Det gamle sveivspillet ble byttet ut med elektrisk vinsj. Kommunens planer om ny havn og parkanlegg ble igjen diskutert. Instrukser for tomtebas og medlemmer ble utarbeidet, det søkes om tillatelse til å gjerde inn området.

1951  – Medlemskontingenten heves til kr. 10,- og nye satser for opplag ble gjort gjeldende. Inntil 25 fot kr. 10,- Fra 25 – 30 fot kr. 15,- og over 30 fot kr. 20,-. Dobbelte satser for ikke medlemmer. Samarbeidsplaner for den nye opplagstomta ble drøftet med kommunen.

1952  – Kommunen begynte å fylle leire på den nye opplagsplassen. Dette skapte problemer for foreningen.

1953  – Kommunen bestemte at foreningen skulle flytte over til den nye opplagstomta da Heimevernet hadde fått den gamle opplagstomta til hustomt. ØBMF protesterte mot flytting og kommunen ga foreningen utsettelse til slippen ble ferdig. Kommunen blir gjort oppmerksom på at arbeidet med den nye havna går altfor smått. Tralla holdt ikke mål og det skjedde uhell på slippen med større båter. En del store båter måtte avvises. Tralla ble overhalt og nytt materiell ble innkjøpt fra Brager Papirfabrikk. Problemer med dugnadsfremmøte og gebyr på kr. 25,- ble innført.

1954  – Dugnadsgebyret ble diskutert da det ofte var dugnadsarbeider på slippen. Havna var for grunn, leire fløt, arbeidet gikk tregt og det hele så bedrøvelig ut. Møter med kommunen om arbeidet på tomta. Det ble ingen flytting selv om byplanrådet regulerte området til industriområde.

1955  – Leieforholdet ble drøftet med kommunen. Det ble foreslått en 10 års kontrakt gyldig fra 1. 10. 1955. 65 båter lå i opplag denne vinteren.

1956  – Kommunen ble tilskrevet om de dårlige arbeidene på den nye slippen. Forslag ble fremsatt om at ingen skulle bestille ny båtplass før havna var ferdig, men dette falt. Det gamle gangspillet ble solgt. Det ble arbeidet jevnt og godt i foreningen og ØBMF kunne ta i bruk den nye slippen. Enkelte medlemmer uttrykte sin misnøye med utliknet dugnadsavgift. Klubbhuset ble flyttet.

1957  – Vannledning ble lagt og forlengelse av denne ble drøftet. Nye slippregler ble vedtatt. Søknad ble sendt om billig strøm til oppvarming av klubbhuset. Huset fikk installert varmeovner og avtrekksvifte og gjerdesaken var fortsatt aktuell. Det ble vedtatt at hederstegn kun skulle utdeles til medlemmer som hadde gjort en innsats. Ikke som tidligere, til alle som hadde 15 års medlemskap. Det ble vedtatt at styret bestemmer hvem som skal tildeles.

1958  – Meninger om moloen var mange og det ble diskutert om å søke havnevesenet om pæling. Foreningens pram ble solgt og pongtongbrygge ble anlagt ved slippen. Havnefogden innskjerpet at motorbåter skal buke lanterner. Opptrekket viste 67 båter pluss 4 overliggere.

1959  – Ni mann ble innstilt til hederstegnet. En elektrisk drill ble innkjøpt for kr. 200,-. Medlemmene bygget båter og strømforbruket var aktuelt diskusjonstema. Det ble holdt møte med kommunen og representanter for andre båtforeninger. ØBMF påpekte moloens dårlige forfatning. Samarbeidskomiteen og representanter for myndighetene dro på befaring med havnevesenets båt. Samtlige småbåthavner ble besøkt og alle ble funnet i dårlig forfatning. Havnefogden foreslo en sentral båthavn for alle småbåtene i Drammen, noe samarbeidskomiteen gikk imot.

1960  – Mudring i havna var lite vellykket. I referatet nevnes musa som tisset i havet. Det ble tegnet ansvarsforsikring på slippen og medlemmene oppfordret til å forsikre sine båter. ØBMF ble tilsluttet Ytre Oslofjord Båtforbund. Det ble sendt en anmodning til havnevesenet om å merke sundet. Et medlem som nektet å betale for pliktarbeid ble nektet sin båt utsatt. Søppel ble kastet på tomta og gjerde rundt området var ønskelig. Mudring av bassenget ved slippen ble sett på som mer viktig. Ideen om faste båthus over lenkene ble diskutert. Det var forslag om såkalte Nissen hytter av bølgeblikk. Foreningen bestemte at medlemmer som ønsket slike hytter selv måtte søke kommunen og at hytter som kunne demonteres ville bli foretrukket.

1961  – Penger til 125 vannledning ble bevilget. Feiring av 25 års jubileet ble holdt i Håndverkeren med god mat, taler og sang. Festen var vellykket og i referatet kan man lese: at man til slutt halte dreggen, fikk los om bord og dro til de hjemlige moloer.  Av skade blir man klok og for å unngå fremtidige ubehageligheter ble lovene revidert og vedtektene endret. Alle medlemmer skulle få det helt klart hvilke forpliktelser det hviler på enhver. For å beskytte båtene mot hærverk ble søkt om tillatelse til å sette opp gjerde rundt området. Dette ble blankt avslått av kommunen. Gulskogen Cellulosefabrikk hadde oljelekkasje og medlemmene fikk sine båter tilgriset. Styret arbeidet med å finne eier til en båt som var forlatt på skinnegangen.

1962  – Bestemmelsen om frikort ble vedtatt og foreningens damegruppe fylte 25 år. Planer om å flytte opptrekket ut på nokken diskuteres. Det ble også diskutert samarbeid med Holmen Motorbåtforening og Drammen Motorbåtforening angående opptrekk og vinteropplag og fordeling av kontingent.

1963  – En planlagt utlodning av plastbåt m/motor til kr. 10.000,- diskuteres. Loddsalget gikk dårlig og trekningen måtte utsettes. Ellers nevnes i referatene at ØBMF lever en noe anonym tilværelse.

1964  – Foreningen inviteres til stiftelse av Norges Småbåtforbund (NSBF), medlemskap i NSBF nedstemmes. To båter ble skadet på slippen og forsikringsselskapet dekket skadene. Vedtak av avgift på kr. 1,- pr. time for bruk av strøm til bruk av pussemaskin og støvsuger.

1965  – Sjøfartdirektoratet sendt ut informasjon om kravene til båtførerbevis. En husbåt på pongtonger skapte en del diskusjon angående opplagspris etc. Nystiftede Drammen Kajakk Klubb søkte om tilhold på vårt område. Samarbeidskomiteen henvendte seg til kommunen. Viktige saker for ØBMF var merking av elva og sundet samt start og landing av fly på elva. Månedlige hyggekvelder ble innført på fredager i vinterhalvåret. Menyen på disse kveldene var ertesuppe og rundstykker. Damene tilstedeværelse måtte opp til votering.

1966  – Båtførerkurs ble vedtatt avholdt i samarbeidskomiteens regi. Spørsmålet om vakthold på slippen ble drøftet. Imidlertid lovte politiet å se innom på sine vakt runder, skilt med «uvedkommende ingen adgang» ble satt opp. Sivilforsvaret påtok seg brenning av gamle og kondemnerte båter. Foreningen måtte selv tenne på de båter som skulle til bunns. Ny opptrekkstralle var under arbeid. Pliktarbeidet ble utvidet til 6 timer a kr. 5,-, dette gjaldt alle som hadde båt. Videre arbeid på moloen skulle fortsett og kommunen hadde bevilget kr. 50.000,- til dette.

1967  – 20 medlemmer avla båtfører prøven. 130 meter spuntgard ble satt opp og firmaet Selmer var i gang med å sette opp tårn og wiretrekk. Slippen ble utbedret slik at større båter kunne tas opp. Problemet med «overvintringsmedlemmer» dukket opp. Det ble vedtatt at medlemmer som meldte seg inn om høsten skulle betale kr. 30,-. Beløpet ble tilbakebetalt hvis vedkommende deltok i dugnad om våren.

1968 -69  - Molosaken dro i langdrag og det ble et møte med havneingeniøren på slippen. Vedtaket ble at moloen skulle settes i stand med master, mudring etc. foreningen skulle foreta wirestrekking på dugnad. Skinnegangen ble forlenget ut i bassenget.

1970  – ØBMF meldte seg inn i Norges Småbåtforbund med 52 medlemmer, denne skiftet senere navn til K.N.M.F. Nok en gang var båtvrak henlagt på tomta. Ei stor skøyte var veltet på det ytre slippsporet. Etter oppryddingen ble en del av slippsporet revet opp da det var i dårlig forfatning. Det ble jevnet, pukket og gruset. Søndre del av området ble opparbeidet.  Leiekontrakten ble etter søknad forlenget med 25 år.  Foreningen feiret 35 og 5 av stifterne var fortsatt med.

1971  – En del medlemmer hadde «glemt» at de var båteiere og ble tilskrevet om dette. Elverket forlangte at kabelen til vinsjen skulle graves opp for inspeksjon. Ca. 10 meter ble gravet opp, men dette var ikke bra nok og Ing. Mossness fik i oppdrag å bytte kabler. Det ble tegnet utkast til generalplan for området. I planen inngikk løftekran, bensin og dieseltank ytterst på nokken. De største båtene ble nå tatt opp med kran. Dette ble i dyreste laget og diskusjonen rundt dette pågikk utover vinteren. Etter brannen på Gullaug Brug bruk fikk foreningen overtatt skinner slik at det ble lagt nye skinneganger.

1972  – Kommunen bevilget penger til utebelysning. Årsmøtet vedtok å rive opp skøyteslippen, dette området ble senere planert og gruset. Lovene ble gjennomgått og en del forandringer ble vedtatt, slik at lovene passet bedre med tiden.

1973  - Mot elva ble det fylt på masse og vannledning med kraner ble anlagt langs bassenget. Graset i bassenget skapte problemer også dette året. Opptrekkstralla gikk i stykker og yrkesskolen ble kontaktet for bistand.

1974  – Svingkran ble innkjøpt og foreningen fikk kr. 10.000,- i støtte til oppsetting av fundament. Båtslippen hadde nå fått bra kvalitet og plass til 120 båter.

1975  – Medlemskontingenten økte til kr. 50,- Skinnegangen ble rettet opp og pæler til krafundamentet ble satt ned av Peleservice AS. 40 års jubileet ble gjennomført og 4 av ØBMF´s stiftere var med. Medlemstallet hadde nå øket til 171.

1976  – Arbeidet med vannledning langs moloen fortsatte, vann ble også lagt frem til opplagsplassene. Skinnegangen ble reparert, fundamentet til krana ble støpt og krana satt på plass. To båtvrak ble forsvarlig oppbrent og alt for mange dugnadstimer gikk med til å rydde opp etter andre. Elva hadde begynt og «spise» seg inn på skøyteslippen, dette ble bekjempet med steinfylling.

1977  – Elvekanten måtte forsterkes med kraftigere steinfylling. Plattform ble montert rundt krana og kabel lagt frem. Moringer ble støpt, bøyer og kjetting kjøpt inn og 10 stk. moringer lagt ut som prøve. Bøyene ble liggende over vinteren for å se hvordan de ble behandlet av isen.

1978  – Den ytre delen av skinnegangen ble senket ved hjelp av dugnadsgjengen og en gravemaskin. Bøyer ble anlagt i den ytre delen av moloen, testbøyene hadde vist brukerne var godt fornøyd med den nye fortøyningsordningen.

1979  – På dugnad ble det gravd kabelgrøft og 600 meter kabel ble lagt fra vinsjehuset og ned til Edmans fabrikk (Muusøya 1) deretter ble 6 lysmaster reist langs moloen. Den gamle trespuntgarden fikk en ansiktsløfting og flere moringer kom på plass. Løfteåket ble klassifisert for 10 tonn. En bom ble montert ved skinnegangen i den hensikt å begrense bilkjøringen på området.

1980  – Yrkesskolen la om strømmen på området og problemet med mørkt klubbhus forsvant. De nye lysmastene fikk strømuttak og kraftige lyskastere ble montert. Nytt vinsjehus ble satt opp og trinnløs vinsjemotor anskaffet og montert. Skinnegangen ble forlenget med fire meter slik at større båter kunne bli tatt opp.

1981  – Båt-test med teknisk kontroll og bruk av slukningsutstyr ble avholdt, kvaliteten varierte noe. Kommunen femdoblet havneleia og foreningen sendte søknad om å overta havna. Nye flytebrygger ble bygget på dugnad, disse ble lagt ved slippen.

1982  – Spuntgarden ble forlenget nedover mot Edman og havna fikk nye båtplasser, totalt 100. Wirestrekk i indre del av havna ble tatt ned, nye moringer i form av langsgående jernbaneskinner ble lagt på bunnen. En fortøyningsordning med synketau medvirket til indre del av havna ble fri for hindringer. Nokken ble jevnet og ny lysmast ble satt opp. Foreningen fikk tilgang på stein, en molomolo fra nokken mot doppe i elva ble anlagt. ØBMF fikk leid tomt av kommunen ved siden av HV huset og byggeplaner for nytt klubbhus ble lagt.

1983  – Sesongen begynte med en storflom og det meste av området ble oversvømt. Medlemmer på sykkel med vann til navet var et vanlig syn på nokken. Dugnadsinnsats måtte til for å rydde opp etter flommen. Byggetillatelse for nytt klubbhus på nyervervet grunn ble innhentet og arbeidet med nytt klubbhus ble igangsatt. Flere strømuttak ble anlagt og den nye spuntgarden ble forsynt med vannledning og kraner. En båt på 40 fot feiret 12 års jubileum i opplag på tomta til manges irritasjon. Etter iherdig innsats fra styret ble båten fjernet av eieren. Ved årsskiftet var det nye klubbhuset ferdiggjort utvendig. En båt som var henlagt i havna tok fyr ved slipppbrygga. To båter og deler av brygga gikk tapt, bare tilfeldigheter gjorde at ikke hele havna ble en stor fakkel.

1984  – Yrkesskolen bistod med innvendig arbeid på klubbhuset. De brente bryggene ble delvis dekket av forsikringen, nye materialer ble innkjøpt og med dugnadsinnsats ble skadene reparert. Det nye klubbhuset ble innviet og tatt i bruk på høsten. Dette ble en ny giv for klubben med etterlengtede fasiliteter som bl.a. en skikkelig do.

1985  – Utglidd spunt mot parken skiftes ut, slippen på enden av nokken spuntes for å gi flere båtplasser. Grøft fra elva til bassenget graves for å gi gjennomstrømning av vannet i havna. Det ventes på svar fra kommunen på søknaden om foreningen får overta havna. Dette året hadde foreningen 191 medlemmer.K

Kilde. Jubileumshefte fra 1985